Kjærlighet suger

Vi møttes da jeg var student i England. Ei venninne hadde bedt meg til en sosial sammenkomst i studentbaren, og der var han. «Hi, my name is N.», sa han og strakte ut hånden. Jeg tok imot, og det ble starten på de fire vanskeligste, men lykkeligste årene i livet mitt – iallfall på kjærlighetsfronten.

Fire år og tre måneder senere, etter et årsopphold i Kina, våre mastergrader, karrierefrustrasjon og en haug med møter frem og tilbake senere er det slutt. Ikke mer M. og N. N. og M. Det er som om universet hele tiden har prøvd å holde oss adskilt, mens vi var fast bestemt på å trosse skjebnen. Bare at universet vant til slutt.

Nå er jeg hjemme i Norge. Jeg har avslutta bankkontoen min, Tesco-kortet mitt og telefonen min i England. Jeg har istedenfor meldt meg inn i Coop og tegnet telefonabonnement for første gang på seks år. Alle mine drømmer om å bo fast i England er lagt på hylla, og nå preges dagene mine av 80% vikariat og jenterommet hos mamma. På én måte er det deilig å slippe å tenke på når neste tur til England er. Jeg kan forholde meg til et språk, et telefonnummer, én bank, et land… Jeg trenger ikke lure på hvordan jeg skal få shippet alle eiendelene mine over til Storbritannia, og jeg slipper å ha én britisk og én norsk lader til alt…

Samtidig føler jeg at livet er slutt. At jeg aldri kommer til å smile ordentlig igjen. At alle mine framtidsplaner ikke finnes mer. Vi er ikke «the ginger couple» lenger. Det går litt opp og ned om dagene. Et øyeblikk føles alt håpløst, mens i det neste kjenner jeg på friheten og gleder meg til å kunne dra hvor jeg vil, og til å kjøpe meg leilighet etter hvert og innrede akkurat slik som jeg vil. Men så kommer ensomheten sigende og jeg kan ikke se for meg å bo alene uten noen å krype i armkroken til.

Kjærlighet suger.