På gjensyn, Kina

 Wuhan

Mitt år i Kina er omme. I dag reiser jeg tilbake til Norge for å tilbringe sommeren hjemme hos mor før det bærer over til England igjen og mitt siste år på universitetet. Dette året har gått så utrolig fort. Jeg husker alle tårene fra i fjor sommer som fortalte hvor mye jeg ikke ville reise til Kina. Jeg ville ikke dra fra kjæresten og vennene mine i Portsmouth.

Å flytte til Kina var vanskelig. Jeg hatet det de første månedene. Allerede andre dagen min her fant jeg en svær kakkerlakk krypende i senga mi, og en til under skrivepulten. Jeg søkte opp Skyscanner fort som fy på dataen og søkte opp billetter hjem, men tanker som hva pokker skal jeg gjøre hjemme et år og hvis jeg drar hjem nå får jeg ikke fortsette med kinesisk sisteåret fikk meg til å ta til fornuften.

Det å få nye venner var ikke særlig vanskelig. Allerede første kvelden møtte jeg noen nye folk og vi holdte sammen som egg og bacon de første ukene mens vi prøvde å finne ut hvordan ting funket i dette rare landet. Etter hvert skled vi litt fra hverandre og fant nisjene våre, as you do, men vi så hverandre rundt omkring fordi.

Savnet var det verste. Jeg savnet Portsmouth noe så innmari! Noen av vennene mine og jeg har en gruppechat på Facebook og hver dag måtte jeg sitte der og lese om alle morsommhetene de drev med. Jeg hadde aldri vært mer takknemlig for tidsforskjellen som hver helg når de skulle ut og feste for da kunne jeg rett og slett sove meg igjennom alle Facebook-innleggene. Helt til jeg begynte å få søvnproblemer og var oppe hele natta.

 

DSCF5605

Siste uka i januar dro jeg tilbake til England og skulle være der i to hele uker. Det å se igjen gjengen var helt fantastisk og definitivt det jeg trengte etter seks måneder i Kina – de lengste månedene i mitt liv. Etter det ble ting litt bedre. Jeg dro meg selv i skinnet og sa at dette kan ikke fortsette. To uker senere dro jeg tilbake til Kina og reiste i to uker, og jeg ble bare mer og mer glad i dette flotte landet.

Skoletimene ble også bedre etter en liten reisepause, men så måtte jeg plutselig tilbake til Norge i begravelse (briten min kom også til Norge så jeg fikk sett han <3) og etter det var det ikke like enkelt å komme inn i rutiner igjen.Vi hadde timer fire timer om dagen også forventet de at vi skulle studere fire timer etter skolen hver dag. Ughhhh så mye arbeid! Jeg hadde gått glipp av en ukes skoletimer og hadde mest lyst til å gjøre alt annet enn å studere.

Helt ærlig ble ikke eksamensresultatene mine like i år gode som de burde ha vært. Etter å ha gått glipp av så mye og en del andre ting ble det mest viktig for meg å bare stå i alle dag. Karakterene i Kina gjelder ikke engang i England, på deres papirer får vi bare PASS eller FAIL. I tillegg er læremetodene i de to landene så forskjellige som natt og dag, og det å pugge hele boka kun for å stå på eksamen er ikke helt min greie. I England må vi skrive tekster på kinesisk, lage dialoger og lese, mens her føles det som vi bare har pugget hele året. Dette er grunnen til at mange land i Asia har de høyeste engelskresultatene i verden, men de kan ikke et eneste ord når du snakker med dem. De bare pugger for å kunne bestå eksamen.

Uansett har jeg hatt et bra år i Kina. Jeg har gått fra å virkelig hate Kina, til å like det, til å hate det igjen, og til å like det igjen. Det kommer og går. Jeg tror nok jeg liker best å reise i Kina og det å kunne bruke språkkunnskapene mine til det, men jeg tror ikke det å bo og studere her er noe for meg, egentlig.

Jeg kommer definitivt til å savne dette stedet. I går ble jeg til og med veldig emosjonell på grunn av det. Jeg kommer til å savne den teite, harde senge mi. Jeg kommer til å savne vennene mine, maten, og juicesjappene på hvert hjørne. Jeg kommer til å savne å gå ned gata og få en mestringsfølelse hver gang jeg forstår hva noen sier på kinesisk. Jeg kommer iallfall til å savne å kunne snike i køer og ROPE etter kelnere etter regninga. Også kommer jeg å savne frihetsfølelsen. Ja, frihetsfølelsen. Jeg vet om mange som ikke vil reise til Kina fordi de er redde for kommunismen og ser for seg at kinesere er glodd på hele tiden med politi på rekke og rad på gata. Slik er det ikke. Jeg har aldri følt meg friere i et land før. Folk stirrer, så klart, men det er bare vanlige folk som aldri har sett en utlending før, ikke skumle kommunister som skal sette oss i fengsel (men hvem vet, egentlig). Jeg kommer også til å savne at folk er så CARE her. Man kan rusle nedover gata og plutselig komme over et svært synkehull som de i Norge hadde kommet til å sperret av hele veien for. Her er det din egen feil om du ikke ser deg for og ramler nedi. Hahaha, love it.

Og hva med briten og jeg? Veeeel, vi er sammen enda vi! 13 måneder i avstandsforhold og jeg må vente enda seks uker til jeg ser han. Jeg gleder meg.

At Brighton Pier

Hade Kina, vi sees igjen. Jeg tror ikke jeg vil komme tilbake på egenhånd og bo her et år igjen, men jeg kommer nok tilbake igjen og utforsker deg mer. Jeg er ikke ferdig med deg enda. 

  • Jeg kommer til å savner å lese om Kina her. Ha en fin reise, og velkommen hjem!

  • Sounds like an interesting experience, but definitely one worth having! It’s always bittersweet and exciting to leave and return home, just means there are more adventures up ahead for you 🙂

    http://www.mintnotion.com

  • For et år! Skjønner godt at det både har vært supert, og svært utfordrende. Kina er jo såpass annerledes fra hva man har vært vant til her hjemmefra, og det å være så langt fra sine kjente og kjære kan jo også være veldig vanskelig. Men det har sikkert endt opp å bli en fantastisk opplevelse du er glad for at du har fått med deg, og nå er det jo ikke lenge før du møter engelskmannen igjen, og da ser nok alt mye lysere ut igjen 😉

  • It sounds like you’re at the end of an era. That’s always such a sad/happy time in life. 🙂

  • Bittersweet! It looks like you’re taking great memories with you.