Verdens andre mest forurensende bransje

Shopping i USABilde fra da jeg dro på «shopping spree» i Chicago i fjor sommer…

Jeg studerer internasjonale relasjoner, så da sier det seg at jeg liker å se på dokumentarfilmer, holde meg oppdatert på nyheter, og rett og slett følge med på hva som skjer rundt om i verden. De fleste med Netflix-abonnement har nok fått med seg at dokumentarer som Cowspiracy, Minimalism og The Human Experiment har vært i vinden en stund nå. Jeg har sett alle disse, pluss en haug til om veganisme, om forbrukersamfunnet, og om en rekke andre tema som blir fokusert på i media i ny og ne, og som vekker reaksjoner fra publikum. Men den dokumentaren som vekket mest i meg var The True Cost.

The True Cost handler om måten presset fra (for det meste) vestlige forbrukere for såkalt «fast fashion» påvirker miljøet vårt, og også arbeidsforholdet og helsen til de som lager klærne, og måten klær bare blir kastet på dynga etter kun noen få bruk (i mange tilfellet).

Jeg har aldri vært den som brydde meg mest om hvilke klær jeg gikk med. På barne- og ungdomsskolen bestod klesskapet mitt for det meste av Cubus og Lindex, og høydepunktet var da vi pleide å kjøre til City Syd i Trondheim for der hadde de H&M. Da de «kuleste» jentene på skolen begynte å gå i Victoria Beckham jeans i slutten av 7. klasse, tok jeg fram joggebuksa og gikk med den fram til midten av videregående. Jeg hadde aldri walk-in garderobe, gensere til flere tusen kroner, eller merke-vesker. Og nå når jeg ser tilbake på det, er jeg egentlig ganske glad for det, for det er virkelig ikke nødvendig for en 10, 12 14 eller 16-åring å bruker flere tusen kroner i måneden på klær. Men det er en annen sak.

Nå i senere tid har jeg jo begynt å bry meg litt mer om hvordan jeg presentere meg selv, da. Joggebuksa er for lengst pensjonert, og de siste fem årene som student i Storbritannia har jeg så og si bodd i H&M og Primark. Klærne deres er billige, butikken finnes over alt, og jeg kjenner godt til størrelsene deres, slik at det er veldig praktisk å stikke innom dersom jeg trenger noe. Jeg har kjøpt, brukt og kastet. Men etter å ha sett The True Cost, har jeg ikke satt foten innom hverken H&M, Primark eller andre «high street» butikker.

Når vi går inn i en av disse butikkene og handler, så støtter vi en industri som baserer seg på helt horrible arbeids- og lønnsforhold for arbeiderene sine mens eieren av kjeden sitter på toppen omringet av penger som en eller annen onkel Skrue. For å gjøre klærne billigst mulig blir ikke mange tanker ofret til miljøet, og kjemikalier blir ofte brukt. Dette fører ofte til uhelbredelige skader på miljøet i området hvor klærne produseres, som igjen fører til at dyr og mennesker i området blir syke. Kina er et godt eksempel på dette. Stadig vekk leser man i nyhetene om smogen i Beijing som ligger som et teppe over byen. Elver som blir misfarget. Hundrevis av dyr som plutselig dør. Og det er lett å sitte i Norge og si at det er på grunn av overbefolkningen i Kina, det er fordi de kjører gamle biler eller at det er «tilpass for disse kommunistene». Men hovedgrunnen til forurensning i Kina (og mange andre land) er faktisk produksjon av billige varer som selges i vesten. Slik at alt dette bidrar jeg og du faktisk til ved å gå inn hos mange kjedebutikker og handle, og det gjør meg direkte kvalm.

Mesteparten av klærne solgt i kjedebutikker i dag blir som sagt produsert i Asia. Land som Bangladesh, Fillipinene og Kambodjsa nevnes ofte i forbindelse med klesproduksjon. Kina var i mange år, og er fortsatt til dels, ledende innenfor produksjon. Men de siste årene har arbeidere i Kina begynt å kreve høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Produksjonen har da blitt dyrere for selskapene, og de løst dette ved å flytte produksjonen til billigere land. Det som gjorde mest inntrykk på meg i dokumentaren var om forholdene i India. Jeg visste fra før at India sliter med forurensing, men det å se at flere hundre barn i samme landsby er fysisk og psykisk utviklingshemmet på grunn av at vi skal kunne kjøpe billige klær synes jeg er helt forferdelig.

Men, altså, misforstå meg rett. Det er selvfølgelig bra at disse selskapene hjelper lokalbefolkninger med å få seg arbeid. Det finnes langt verre yrker enn å jobbe i tekstilfabrikker, eller andre fabrikker, for all del. Men det burde vært bedre lønns- og arbeidsforhold for arbeiderene, og mer satsning på etisk produksjon, enn «fast fashion». Samtidlig burde alt dette være mer opplyst i media, og informasjon om de forskjellige merkene burde vært mye mer tilgjengelig. Fordi selv om mange kjeder nå opplyser om deres etiske mål, er det mange som fortsatt nekter å gjøre dette.

For klesbransjen er faktisk, etter oljebransjen, den mest forurensende industrien i verden. I tillegg lages mye av klærne for at de skal bli ødelagte fort slik at man må ut og kjøpe seg flere klær ofte. Heldigvis finnes det mange merker som faktisk opplyser om sin etikk når det kommer til produksjon, og satser på mer miljøvennlig klær. Merker som britiske People Tree og nystartede norske Fair and Square. De gir oss muligheten til å kjøpe klær som vi vet bidrar til at de som har sydd de får den lønne og de vilkårene de fortjener, og kundene vet hvor materiellet kommer fra. Jeg betaler gjerne litt mer enn 100kr per T-skjorte hvis jeg vet at jeg er med på å støtte noe bra.

Målet med dette innlegget var egentlig å informere om at det siste halve året ca. har jeg blitt mye mer fokusert på å handle klær fra etiske merker. Så langt har det enkleste vært å satse på etiske klær. Egentlig har jeg ikke kjøpt så mye klær enda. Jeg kommer jo ikke til å bare kvitte meg med alle de klærne jeg allerede har bare fordi jeg nå ser på de som uetiske. Det ville vært mer skadelig for miljøet i lengden enn å beholde de. Så jeg sliter de gamle klærne mine med helsa enda. Jeg er også utrolig glad for at flere bloggere har slengt seg på denne bølgen, slik som Stine Friis. Jeg synes hun gjør en fantastisk jobb med å promotere det å leve etisk, for det er jammen ikke så lett i dagnes samfunn.

Håper dette innlegget var interessant for dere å lese, for jeg har gjerne lyst til å ta opp flere samfunnsproblemer i framtiden.